Hvorfor bo i Ålesund?

Hans Pareliussens kommentar til Litteraturhus i Ålesund; Sunnmørsposten 30.11.10

Det er ikke mulig å gjøre en kelner fornøyd, skriver reisebokforfatteren Bill Bryson et sted der han lister opp livets umuligheter. En annen umulighet, mener han, er å reise hjem. You can’t go home.  Man forandrer seg der ute, og det gjør det ikke nødvendigvis hjemstedet. Om dette spenningsforholdet er det skrevet mye fra før. Det er bare å minne om norsktimenes Bondestudentar av Arne Garborg.

Det var med samme ambivalens som Bjørn Vatne uttrykte i onsdagens kronikk i Sunnmørsposten at jeg i vår flyttet tilbake til Sunnmøre etter år med studier i inn og utland. Tanken på en mulig hjemreise har alltid vært der i løpet av disse årene. Man føler tross alt tilhørighet til stedet man kommer fra. Men sammen med tanken har også alltid tvilen vært til stede. Er det, som Bill Bryson skriver, overhodet mulig å reise hjem? Men det gjelder å være litt pragmatisk også: Et attraktivt jobbtilbud avgjorde saken.

Jobben varer ett år i første omgang, og flyttingen til Ålesund er et prøveprosjekt kan man si. Og underveis stiller man seg selvfølgelig spørsmålet om hva som skal til for at man blir boende i byen. Et godt kulturelt tilbud er et viktig kriterium.

Selvfølgelig kan man ikke forvente det samme kulturelle tilbudet som i hovedstaden, men sammenlignet med andre byer av samme størrelse har Ålesund for lite å fare med på kulturfronten.  Selv om noen flotte festivaler sommerstid og vanvittige 37 000 julebilletter til salgs, gjør at byen tidvis har et fint tilbud. Likevel, i stedet for å bare satse på høytidene, burde man ikke heller forsøke å få til et mangfoldig og godt tilbud gjennom hele året? Et litteraturhus i Ålesund kan være et bidrag i så måte. All den tid Parken kulturhus ligger brakk som kulturell aktør, og ikke driver med noe annet enn ren utleie av sine lokaler, er nemlig forslaget om et slikt hus svært godt.

Men hva er egentlig et litteraturhus? Tradisjonen stammer fra de såkalte Freie Literaturhaus i Tyskland, og tross navnet dreier det seg ikke utelukkende om litteratur. Et litteraturhus er ikke et bibliotek. Det er heller ikke, som Bjørn Vatne skriver, et flott signalbygg i marmor. Det først og fremst en møteplass – et sted der publikum ikke bare kan oppleve smale litterære arrangement, men debatter, foredrag, små konserter, opplesninger, intervjuer osv.

Selv har jeg tidligere jobbet ved Litteraturhuset i Oslo, og vært vitne til hvordan huset har blitt et svært populært sted. Suksessen tyder på at huset fylte et behov som man knapt ante eksisterte. Nå er det selvsagt stor forskjell på Oslo og Ålesund, men det er allerede lignende bygg under planlegging i for eksempel i Stavanger og Fredrikstad, og det blir diskutert bl.a. i Tromsø, Bergen og Trondheim.  I Fredrikstad er det til og med private aktører som står for byggingen, under mottoet om å gi innbyggerne et helt nytt tilbud.

Selv om et levende kulturelt liv begrunner seg selv, må det også sies at en satsning på kultur handler om byutvikling. Om det finnes noen som helst politisk vilje til å forhindre at Ålesund sentrum dør, så er nettopp tilbud som dette som kan forandre situasjonen. Skal sentrum overleve, må det tilby noe kvalitativt annerledes enn Moa-området.

Politikk er kanskje en ukultur, men kultur er politikk. Å gi innbyggerne et godt kulturelt tilbud krever faktisk politisk tilrettelegging og økonomiske midler. Her kan Haram kommune settes som et godt eksempel. Sammen med næringslivet har kommunen stått for en solid kulturell satsning de siste årene, noe som utvilsom har gitt kommunen et løft. Et litteraturhus i Ålesund bør drives på en helt annen måte enn Parken kulturhus, og bør i langt større grad initiere egne aktiviteter og arrangement, samtidig som det også åpner opp for andre aktører. Det krever selvfølgelig midler. 

Ingenting er dessverre lettere å kutte i nedgangstider enn kulturmidlene. Det er billige poeng for politikerne. Stort sett er det små summer det er snakk om i det store bildet. Man sparer lite, og taper uendelig mye mer. 

Hans Pareliussen

Hjemreisende

En helt absurd idé som er uimotståelig god

Kronikk fra Sunnmørsposten, 24.11.10, om litteraturhus i Ålesund.

Å skape et litteraturhus i Ålesund er en helt absurd idé. Så absurd at det kan vise seg skjebnesvangert å la være. 

I Nytt i Uka 17.11 kommer Eva Vinje Aurdal med en i ålesundsk sammenheng absurd idé: Å inkludere et litteraturhus i planene for utbygging av byens sydside. Jeg skal gi dere et knippe gode grunner til å omfavne den tanken varmt og lenge. De handler ikke om litteratur, men om kompetanseflukt, om levekår og om entreprenørskap.

Da jeg for seks år siden flyttet tilbake til Ålesund etter årevis som student i Bergen, var det med både glede og skepsis. Skepsisen deles av mine gamle ålesundsvenner, som stort sett fremdeles bor borte. Den er rotfestet i frykten for å miste noe av seg selv. Om å gi avkall på noe man fant der ute.

Hjemflyttere. Hva er så dette ”noe” som vi søkte da vi flyttet fra Ålesund i 20-årsalderen? Det er noe så grunnleggende som verdier. Min generasjon unge voksne har et annet identitetsbegrep enn generasjoner før oss. Vi knytter ikke identitet først og fremst til hvor vi kommer fra, men til de verdiene vi identifiserer oss med. Disse kommer svært ofte i form av kulturuttrykk.

Vi føler oss hjemme der disse verdiene eksisterer. Det er der vi har lyst til å bo, og i forlengelsen av det, i den viktige alderen rundt 30 der man slår rot for godt: Det er der vi vil våre barn skal vokse opp.  Ja, vi vil at de skal ha frisk luft og fjell og sjø. Men vi vil også at de skal få den ballasten som gjør dem til moralske, tenkende individer, med verdier som kan balansere den materialistiske livsstilen som vi så flittig pleier.

Dårlig omdømme. Ålesund har ikke et godt omdømme når det kommer til en viss type kulturelle verdier som bæres av musikk, litteratur og debatt. Visst har vi flotte korps, kor og biblioteker som for mange er springbrettet for kulturinteressen. Den type kultur jeg snakker om er imidlertid den verdiladede, den som tar standpunkt og sier noe om samfunnet.

Musikk og litteratur er nemlig så mye mer enn rytmer og ord. De er merkelapper, signaler vi sender til andre om hvem vi er. Velger du å bosette deg i Ålesund, risikerer du å si til dine samtidige: ”Jeg bryr meg ikke om slike verdier”. Det er kanskje forfengelig å tenke slik. Men prøv å overføre det til din egen identitet. Hva er du stolt av? Ville du lett gi slipp på det og signalisere det helt motsatte? Og aller viktigst: Ville du gi frivillig avkall på de fleste av de aktivitetene som betyr mest for deg?

Hjerneflukten. Som tilbakeflyttet halvstudert røver, som høgskoleansatt og som ålesunder er jeg part i alle deler av debatten om hjerneflukten fra Sunnmøre. Sett fra mitt ståsted, er årsaken todelt: Svake kulturelle verdier, og mangel på relevante jobber. Ofte angriper vi slike problemer ved å lage en påkostet omdømmekampanje eller et interkommunalt strategimøte. Resultatet er i beste fall gode lunsjer for de involverte.

Kulturelt entreprenørskap. Et litteraturhus, derimot, kan være en del av svaret på begge behov. Ikke som arbeidsgiver, men som grobunn for kulturelt entreprenørskap. Det er slutt på tiden da kultur var en nødvendig utgiftspost på et kommunalt budsjett. Drevet som en seriøs bedrift, er kulturen utmerket godt i stand til å overleve uten kunstig åndedrett.

Se bare på kulturgründerne fra Giske som har tilført Sunnmøre enorme verdier gjennom sine festivaler, samtidig som de driver reinhekla, proff butikk. Momentium har i dag ansatte både på Giske og i Oslo som jobber fulltid med sponsorer, booking og markedsføring. Jeg er ikke i tvil om at de senker terskelen for å flytte tilbake til Sunnmøre betraktelig for mange.

Umettet behov. Og la oss heller ikke glemme oss som allerede er her. Det er et stort, umettet behov for alternativ kultur i Ålesund. Etter å ha gjennomført et knippe enkle litteraturkvelder i byen, blir jeg stadig stoppet på gata av folk som viser overveldende interesse: ”Når skjer det neste gang? Dette har vi savnet!”

La oss ikke nødvendigvis kalle det et litteraturhus. Men la oss låne det beste fra modellen: Et lavterskel flerbrukshus med rom for rimelig utleie, der små foreninger og ideer kan vokse seg større. En liten kinosal til den smale filmklubben som byen aldri har hatt, kanskje drevet av en ildsjel av en sivilarbeider. En kafe, en intim scene for musikk, debatt og litteratur, et lite galleri, og et knippe engasjerte mennesker som brenner for å hente inn og presentere de kulturuttrykkene som ikke finner rom i Kulturhuset, Arbeideren eller på stadion. Vi trenger ikke et signalbygg av marmor. Men vi trenger husrom, og aksept for at kultur er mer enn fotball og omreisende julekonserter.

I så fall vil et litteraturhus i Ålesund kunne: 

•    Gi oss nødvendig kompetanse i form av tilbakeflyttere.
•    Skape grobunn for nyskapende, levedyktige forretningsideer.
•    Gi innbyggerne på Sunnmøre et kulturtilbud de sjelden tilgodeses med.

Hvorfor innleder jeg så med å kalle det en absurd idé? Fordi jeg mistenker at så lenge beboerne i byens styrende gemakker ikke ser umiddelbar profitt i prosjektet, vil det bli avfeid som en fiks idé. Jeg erkjenner også at det er mange prioriteringer som med rette kan stå foran i køen. I så fall, og det er kanskje det beste for fremdriften, må private interessenter stille med oppstartskapitalen. Det foretak som virkelig vil signalisere samfunnsansvar, har en gyllen anledning til å få sin plakett ved døren her.

Huset må uansett reises, hvis Ålesund skal kunne konkurrere om de kompetente hodene i fremtiden. Inntil videre vil kulturtørste ressurspersoner som har funnet sin oase i en annen by, fortsette å sky den hjemlige ørken.