Oppaskoffen

Tonight only: Bokdisko #1 - Anders Bortne

2011-09-23T10:17:00.000+02:00

Hva er en bokdisko? Er det egentlig annet enn en unnskyldning for å snakke med en trivelig fyr på en scene, og så ha fest etterpå? Er det egentlig mer enn penere innpakning av det vi nordmenn liker å gjøre hver helg, gå ut på byen, høre etter hvem som spiller den fineste musikken, gå inn, kle av seg den våte jakka, hilse dit ja, hvem var det igjen? Kjøpe en øl, slå av en prat. Eller bare stå i hjørnet, litt villfaren, ikke kjenne så mange som de andre åpenbart gjør, helt til det går av seg sjøl, til ølet smelter litt av isen -

- og for en perfekt inngang til å introdusere Anders Bortne, kveldens main man! Anders har spilt i Whopper, Kåre João, Corado, og skrevet tre bøker. Den siste heter Ismannen. Det gir norske journalister mange billige tittelpoeng. Men de har også kastet terningen, som har landet på femmeren, og det er, sånn helt nøkternt sett, fortjent.

Ismannen er en historie, først og fremst det, en god historie, om sjetteklassingen Marius (visste du at Anders egentlig heter Anders Marius? Neivel? Gratis portrettintervju-tips der.) som vokser opp med Ismannen som far. Ismannen er verdensrekordholder i alt som er kaldt. Anders fikk idéen etter å ha sett en dokumentar om den ekte ismannen.

Fredag 23. september forteller han om boka på Ta det Piano i Ålesund. Han leser litt. Blir spurt om forskjellig. Og så, vips, blir han DJ. Og da er det bokdisko. Anders spiller de sangene han helst vil høre når han kommer regnvåt inn fra gata og legger fra seg jakka og hilser hit og dit. Det blir bra. Det blir kanskje best hittil.

Fredag 23. september klokka 21.
Ta Det Piano
Ålesund

Haruki kommer ikke. Ønsk deg noe annet.

2011-03-14T11:55:00.000+01:00

Egentlig skulle vi ha en fin Murakami-spesial i forkant av premieren på Norwegian Wood på fredag. Men Haruki kunne ikke komme. Derfor: Hvem skal vi invitere til neste Litterær Salong?

Sist fikk vi besøk av hyggelige og flinke Aina Basso, akkurat som en av dere gjerne ville. Nå er det fritt fram til å ønske, fra alle nivåer i bokhylla. Pøs på i kommentarfeltet.

(Og så kan det selvfølgelig hende at vi overstyrer alt og inviterer noen andre, men sånn er det.)

Litteraturhus og jugendhus

2010-12-06T14:56:00.000+01:00

Kronikk av Sunniva Rogne i Sunnmørsposten, 6.12.10

Eg er ein av mange som har følgt ordskiftet om eit litteraturhus i Ålesund dei siste vekene med stor interesse. Ålesund treng eit litteraturhus, ein stad for meiningsutveksling, kunnskap, underhaldning og fellesskap. Både Bjørn Vatne og Hans Pareliussen har i sine kronikkar levert gode argument for kvifor vi treng eit slikt hus, så eg skal ikkje gå så nøye inn på den sida av saka her. I staden vil eg skissere ei mogleg løysing.

No ligg nemleg ein av dei store kulturskattane i byen ute for sal. Jugendvillaen i Kirkegata 31 blei teikna av arkitekt Carl Michalsen, og sto ferdig i 1907. Huset har vore brukt som privatbustad sidan, i familien Lieds eige. No skal det altså seljast, og her ligg etter mitt syn ein gyllen sjanse til både å verne eit bygg med stor kulturhistorisk verdi, og samstundes realisere tanken om eit litteraturhus. Eit litteraturhus i Liedvillaen ville sørgje for at huset blei brukt og tatt vare på. Villaen står føre omfattande renovering, og skulle huset blir freda, vil det ligge sterke føringar og krav til eit slikt arbeid. Det er likevel eit fullt overkommeleg prosjekt, og reint økonomisk vil ein kome langt betre frå det enn om ein skulle setje opp eit nybygg i sentrum. Eg veit ikkje kva for ønskjer og tankar familien Lied har om huset. Men om det blei brukt til å huse ein kulturinstitusjon som kunne vere ein arnestad for intellektuell aktivitet og nyskaping, måtte vel det vere ei fin arv å gje frå seg?

Sjølve huset er stort og innhaldsrikt. Det har ei mengd stover og soverom over to etasjar. Nokre av soveromma kan til dømes brukast til kontor og utleige for lokale forfattarar, skribentar og små lag. Stovene i hovudetasjen kan opnast opp til å romme større arrangement. Her finst eit kjøken med eiga anretning som gjer det mogleg å tilby enkel servering. Her er både ein kjellar og eit loft som kan brukast til arkiv og bibliotek. Det er sjølvsagt mykje som må gjerast for å tilpasse huset til ny bruk, men det er likevel fullt mogleg å få til dette og samstundes ta vare på den opphavlege arkitekturen og utforminga.

Og så er det omgjevnadane. Villaen ligg midt i ein bydel som trengt sårt til nye initiativ og utbetring. Med planane både for sørsida av sentrum og for området rundt gamle Liaaen verft, er dette samstundes ein bydel som kjem til å vere i utvikling i åra som kjem. Det er kort veg både til sentrum og til den aukande aktiviteten på Brunholmen. Aspøyskulen, Latinskulen, kyrkja, Jugendstilsenteret og Kunstmuseet KUBE ligg bokstavleg tala eit steinkast unna. I botnen av Aspegata tek Strandgaten Brygge form, og vil romme både hotell, nye bustader og næringslokaler. I nr. 33 held Aspøy Seniorsenter til, med representantar for ei samfunnsgruppe som ikkje berre har kulturelle behov, men som også sit på ubrukte ressursar og uvurderlege erfaringar. Eit litteraturhus i Liedvillaen kan skape nytt liv og engasjement i ein bydel som har vore stemoderleg behandla i årevis.

Kanskje vil lokala etter kvart vise seg for små. Ein stad må ein likevel starte. Heller eit lite, tradisjonsrikt bygg som vert brukt til fulle, enn eit nytt praktbygg som ikkje vert utnytta skikkeleg, slik som Parken Kulturhus. Og får ein etter kvart behov for meir plass, finst det løysingar på det òg. Kva om ein tenkjer seg eit samarbeid om nye bruksmåtar for den eine verkeleg verneverdige barneskulen i Ålesund, Aspøyskulen, ein skule med ei for tida svært uviss framtid?

Sunnmøre har lange tradisjonar for litterært og kulturelt nybrottsarbeid. På Egset i Volda starta Sivert Aarflot opp trykkeriet sitt i 1809, og Ivar Aasen gjekk for snart to hundre år sidan og sparka småstein i Hovdebygda, til han kom seg inn i biblioteket til den same Aarflot og fekk sådd spiren i seg til å verte språkforskar av internasjonalt format. På Flemsøya står ei byste over ein av dei store kulturpersonlegdomane i siste helvta av 1800-talet, Olaus Fjørtoft, makelaust skildra i Garborgs Bondestudentar. I dag har vi unge og anerkjende forfattarar som Nils-Øyvind Haagensen og Maria Parr. Og vi har sjølvsagt Harald Grytten (det hadde no vore kjekt med ei Grytten-statue utanfor Litteraturhuset i Kirkegata 31, Harald? I hjartet av bydelen du brenn slik for? Når no den hersens statua først skal opp?). Eit litteraturhus kan vere med på å hegne om og vidareføre denne arven. Store ressursar innanfor litteratur- og kulturfeltet finst allereie i regionen, klare til bruk.

Kulturell utvikling heng alltid i hop med økonomiske interesser, på eit eller anna vis. Og korleis skulle eit litteraturhus i nr. 31 finansierast, med renovering, driftskostnader og det heile? Noko fasitsvar kan eg sjølvsagt ikkje gje på ståande fot, men det er klart at den mest nærliggande løysinga er ei stifting etter mønster frå til dømes Stiftelsen Kulturkvartalet. Med ein kombinasjon av statlege, kommunale og private midlar, blanda med ein god dose engasjement og fagleg tyngd, skulle det vere mogleg å få til det meste.

Både økonomisk og politisk vilje må vere til stades skal ein få til eit slikt prosjekt. Pareliussen skriv i sin kronikk at ”Ingenting er dessverre lettere å kutte i nedgangstider enn kulturmidlene. […] Man sparer lite, og taper uendelig mye mer.” Her kan ein godt leggje til nokre ord frå ein gamal vismann: ”Det er småe menn med småe evnor, men med høge tankar um seg sjølve som gjer slikt og som saknar respekt for det røynleg store. Og dei er alltid i fleirtal og veit å få sitt igjennom, diverre” (fritt etter Olav H. Hauge). Kva om vi no kunne samle fleirtalet om eit litteraturhus i nr. 31? Idéen er gratis.

Sunniva Rogne

Heimkomen lærar og frilansskribent

Hvorfor bo i Ålesund?

2010-11-30T11:55:00.000+01:00

Hans Pareliussens kommentar til Litteraturhus i Ålesund; Sunnmørsposten 30.11.10

Det er ikke mulig å gjøre en kelner fornøyd, skriver reisebokforfatteren Bill Bryson et sted der han lister opp livets umuligheter. En annen umulighet, mener han, er å reise hjem. You can’t go home. Man forandrer seg der ute, og det gjør det ikke nødvendigvis hjemstedet. Om dette spenningsforholdet er det skrevet mye fra før. Det er bare å minne om norsktimenes Bondestudentar av Arne Garborg.

Det var med samme ambivalens som Bjørn Vatne uttrykte i onsdagens kronikk i Sunnmørsposten at jeg i vår flyttet tilbake til Sunnmøre etter år med studier i inn og utland. Tanken på en mulig hjemreise har alltid vært der i løpet av disse årene. Man føler tross alt tilhørighet til stedet man kommer fra. Men sammen med tanken har også alltid tvilen vært til stede. Er det, som Bill Bryson skriver, overhodet mulig å reise hjem? Men det gjelder å være litt pragmatisk også: Et attraktivt jobbtilbud avgjorde saken.

Jobben varer ett år i første omgang, og flyttingen til Ålesund er et prøveprosjekt kan man si. Og underveis stiller man seg selvfølgelig spørsmålet om hva som skal til for at man blir boende i byen. Et godt kulturelt tilbud er et viktig kriterium.

Selvfølgelig kan man ikke forvente det samme kulturelle tilbudet som i hovedstaden, men sammenlignet med andre byer av samme størrelse har Ålesund for lite å fare med på kulturfronten. Selv om noen flotte festivaler sommerstid og vanvittige 37 000 julebilletter til salgs, gjør at byen tidvis har et fint tilbud. Likevel, i stedet for å bare satse på høytidene, burde man ikke heller forsøke å få til et mangfoldig og godt tilbud gjennom hele året? Et litteraturhus i Ålesund kan være et bidrag i så måte. All den tid Parken kulturhus ligger brakk som kulturell aktør, og ikke driver med noe annet enn ren utleie av sine lokaler, er nemlig forslaget om et slikt hus svært godt.

Men hva er egentlig et litteraturhus? Tradisjonen stammer fra de såkalte Freie Literaturhaus i Tyskland, og tross navnet dreier det seg ikke utelukkende om litteratur. Et litteraturhus er ikke et bibliotek. Det er heller ikke, som Bjørn Vatne skriver, et flott signalbygg i marmor. Det først og fremst en møteplass – et sted der publikum ikke bare kan oppleve smale litterære arrangement, men debatter, foredrag, små konserter, opplesninger, intervjuer osv.

Selv har jeg tidligere jobbet ved Litteraturhuset i Oslo, og vært vitne til hvordan huset har blitt et svært populært sted. Suksessen tyder på at huset fylte et behov som man knapt ante eksisterte. Nå er det selvsagt stor forskjell på Oslo og Ålesund, men det er allerede lignende bygg under planlegging i for eksempel i Stavanger og Fredrikstad, og det blir diskutert bl.a. i Tromsø, Bergen og Trondheim. I Fredrikstad er det til og med private aktører som står for byggingen, under mottoet om å gi innbyggerne et helt nytt tilbud.

Selv om et levende kulturelt liv begrunner seg selv, må det også sies at en satsning på kultur handler om byutvikling. Om det finnes noen som helst politisk vilje til å forhindre at Ålesund sentrum dør, så er nettopp tilbud som dette som kan forandre situasjonen. Skal sentrum overleve, må det tilby noe kvalitativt annerledes enn Moa-området.

Politikk er kanskje en ukultur, men kultur er politikk. Å gi innbyggerne et godt kulturelt tilbud krever faktisk politisk tilrettelegging og økonomiske midler. Her kan Haram kommune settes som et godt eksempel. Sammen med næringslivet har kommunen stått for en solid kulturell satsning de siste årene, noe som utvilsom har gitt kommunen et løft. Et litteraturhus i Ålesund bør drives på en helt annen måte enn Parken kulturhus, og bør i langt større grad initiere egne aktiviteter og arrangement, samtidig som det også åpner opp for andre aktører. Det krever selvfølgelig midler.

Ingenting er dessverre lettere å kutte i nedgangstider enn kulturmidlene. Det er billige poeng for politikerne. Stort sett er det små summer det er snakk om i det store bildet. Man sparer lite, og taper uendelig mye mer.

Hans Pareliussen

Hjemreisende

En helt absurd idé som er uimotståelig god

2010-11-24T09:20:00.002+01:00

Kronikk fra Sunnmørsposten, 24.11.10, om litteraturhus i Ålesund.

Å skape et litteraturhus i Ålesund er en helt absurd idé. Så absurd at det kan vise seg skjebnesvangert å la være.

I Nytt i Uka 17.11 kommer Eva Vinje Aurdal med en i ålesundsk sammenheng absurd idé: Å inkludere et litteraturhus i planene for utbygging av byens sydside. Jeg skal gi dere et knippe gode grunner til å omfavne den tanken varmt og lenge. De handler ikke om litteratur, men om kompetanseflukt, om levekår og om entreprenørskap.

Da jeg for seks år siden flyttet tilbake til Ålesund etter årevis som student i Bergen, var det med både glede og skepsis. Skepsisen deles av mine gamle ålesundsvenner, som stort sett fremdeles bor borte. Den er rotfestet i frykten for å miste noe av seg selv. Om å gi avkall på noe man fant der ute.

Hjemflyttere. Hva er så dette ”noe” som vi søkte da vi flyttet fra Ålesund i 20-årsalderen? Det er noe så grunnleggende som verdier. Min generasjon unge voksne har et annet identitetsbegrep enn generasjoner før oss. Vi knytter ikke identitet først og fremst til hvor vi kommer fra, men til de verdiene vi identifiserer oss med. Disse kommer svært ofte i form av kulturuttrykk.

Vi føler oss hjemme der disse verdiene eksisterer. Det er der vi har lyst til å bo, og i forlengelsen av det, i den viktige alderen rundt 30 der man slår rot for godt: Det er der vi vil våre barn skal vokse opp. Ja, vi vil at de skal ha frisk luft og fjell og sjø. Men vi vil også at de skal få den ballasten som gjør dem til moralske, tenkende individer, med verdier som kan balansere den materialistiske livsstilen som vi så flittig pleier.

Dårlig omdømme. Ålesund har ikke et godt omdømme når det kommer til en viss type kulturelle verdier som bæres av musikk, litteratur og debatt. Visst har vi flotte korps, kor og biblioteker som for mange er springbrettet for kulturinteressen. Den type kultur jeg snakker om er imidlertid den verdiladede, den som tar standpunkt og sier noe om samfunnet.

Musikk og litteratur er nemlig så mye mer enn rytmer og ord. De er merkelapper, signaler vi sender til andre om hvem vi er. Velger du å bosette deg i Ålesund, risikerer du å si til dine samtidige: ”Jeg bryr meg ikke om slike verdier”. Det er kanskje forfengelig å tenke slik. Men prøv å overføre det til din egen identitet. Hva er du stolt av? Ville du lett gi slipp på det og signalisere det helt motsatte? Og aller viktigst: Ville du gi frivillig avkall på de fleste av de aktivitetene som betyr mest for deg?

Hjerneflukten. Som tilbakeflyttet halvstudert røver, som høgskoleansatt og som ålesunder er jeg part i alle deler av debatten om hjerneflukten fra Sunnmøre. Sett fra mitt ståsted, er årsaken todelt: Svake kulturelle verdier, og mangel på relevante jobber. Ofte angriper vi slike problemer ved å lage en påkostet omdømmekampanje eller et interkommunalt strategimøte. Resultatet er i beste fall gode lunsjer for de involverte.

Kulturelt entreprenørskap. Et litteraturhus, derimot, kan være en del av svaret på begge behov. Ikke som arbeidsgiver, men som grobunn for kulturelt entreprenørskap. Det er slutt på tiden da kultur var en nødvendig utgiftspost på et kommunalt budsjett. Drevet som en seriøs bedrift, er kulturen utmerket godt i stand til å overleve uten kunstig åndedrett.

Se bare på kulturgründerne fra Giske som har tilført Sunnmøre enorme verdier gjennom sine festivaler, samtidig som de driver reinhekla, proff butikk. Momentium har i dag ansatte både på Giske og i Oslo som jobber fulltid med sponsorer, booking og markedsføring. Jeg er ikke i tvil om at de senker terskelen for å flytte tilbake til Sunnmøre betraktelig for mange.

Umettet behov. Og la oss heller ikke glemme oss som allerede er her. Det er et stort, umettet behov for alternativ kultur i Ålesund. Etter å ha gjennomført et knippe enkle litteraturkvelder i byen, blir jeg stadig stoppet på gata av folk som viser overveldende interesse: ”Når skjer det neste gang? Dette har vi savnet!”

La oss ikke nødvendigvis kalle det et litteraturhus. Men la oss låne det beste fra modellen: Et lavterskel flerbrukshus med rom for rimelig utleie, der små foreninger og ideer kan vokse seg større. En liten kinosal til den smale filmklubben som byen aldri har hatt, kanskje drevet av en ildsjel av en sivilarbeider. En kafe, en intim scene for musikk, debatt og litteratur, et lite galleri, og et knippe engasjerte mennesker som brenner for å hente inn og presentere de kulturuttrykkene som ikke finner rom i Kulturhuset, Arbeideren eller på stadion. Vi trenger ikke et signalbygg av marmor. Men vi trenger husrom, og aksept for at kultur er mer enn fotball og omreisende julekonserter.

I så fall vil et litteraturhus i Ålesund kunne:

•    Gi oss nødvendig kompetanse i form av tilbakeflyttere.
•    Skape grobunn for nyskapende, levedyktige forretningsideer.
•    Gi innbyggerne på Sunnmøre et kulturtilbud de sjelden tilgodeses med.

Hvorfor innleder jeg så med å kalle det en absurd idé? Fordi jeg mistenker at så lenge beboerne i byens styrende gemakker ikke ser umiddelbar profitt i prosjektet, vil det bli avfeid som en fiks idé. Jeg erkjenner også at det er mange prioriteringer som med rette kan stå foran i køen. I så fall, og det er kanskje det beste for fremdriften, må private interessenter stille med oppstartskapitalen. Det foretak som virkelig vil signalisere samfunnsansvar, har en gyllen anledning til å få sin plakett ved døren her.

Huset må uansett reises, hvis Ålesund skal kunne konkurrere om de kompetente hodene i fremtiden. Inntil videre vil kulturtørste ressurspersoner som har funnet sin oase i en annen by, fortsette å sky den hjemlige ørken.

Ønsk deg en forfatter

2010-08-23T23:04:00.002+02:00

Joda, det blir nye litterære vorspiel, ting tar bare litt TID. Men til høsten, se da, alt løser seg til høsten.

I mellomtiden: Hvem ville DU gjerne se og høre på litterær salong? Sleng inn en kommentar.

Nytt skrivetreff, nye medlemmer?

2010-05-14T10:18:00.000+02:00

Bare en lynrask oppdatering etter lang tids stillhet: Vi er ikke begravet.

19. mai kl. 20.00 blir det nytt treff i Oppaskoffen, en slags restart, kanskje, med vedtak av flotte vedtekter og enighet om veien videre. Ikke litterært vorspiel, altså, men et møtested for den som vil skrive og treffe andre som gjør det samme. Ta det Piano er stedet som vanlig, i andre etasje der.

Bloggstille, bilder, neste oppaskoffen?

2009-12-15T10:15:00.000+01:00

Jo, det er bloggstille, advent vettu, eller bare en fin utladning etter første Litterære Salong. Sikkert er det i hvert fall at vi på en eller annen måte skal bidra til det fremragende evenementet "Lunsj & lyrikk" på Ålesund Teaterfestival på nyåret.

En del lurer på når neste møte i skrivegruppa blir. Svaret er januar, en gang i januar. Send en mail hvis du vil på mailinglista, til oppaskoffen at gmail.com, og i mellomtiden, koselige bilder fra Litterær Salong med Johan Mjønes og Ellen Mari Thelle. Det ble knall, bokstavelig talt, og lakrisbåter, og fulle dansker.

(Sistnevnte har nå fått noen gode og noen ikke så gode anmeldelser, blant annet en ganske sjuk en i BT og en veldig fin i Adressavisa og en god i Dagsavisen. Æ bæ Bergen, sier vi.)

Alle foto: Sindre Vegsund

Se, se, kom, kom

2009-11-16T20:34:00.001+01:00

Ledige plasser på skrivekurs

2009-11-01T21:43:00.000+01:00

Litt mer info om skrivekurs 21. november.

For det første: Vi har fremdeles noen få ledige plasser. Hvis noen flere vil være med, send meg en mail straks! (oppaskoffen alfakrøll gmail.com) Blir vi flere enn ti, får vi ta loddtrekning blant de sist ankomne.

Det hele vil foregå slik: Vi sender tekster (5-10 sider, valgfri sjanger og innhold, det trenger ikke være nyskrevet) til Johan Mjønes etter neste møte som er onsdag denne uka (4. nov. kl. 20 på Ta Det Piano).Ta dem med, eller aller helst, send dem til meg på epost. Han leser dem grundig før han kommer oppover, lørdag 21. nov, slik at han stiller litt mer forberedt og kan gi oss individuelle tilbakemeldinger. Sted har vi ikke funnet enda, men vi starter på formiddagen og tar oss god tid.

Han foreslår også at vi leser hverandres tekster, noe jeg synes er en god ide. Da kan vi lære mer - jeg kan distribuere dem blant deltakerne på epost. Johan er foreleser ved Aschehougs forfatterskole, og debuterte med "Terminalhastighet" tidligere i år. Les den gjerne før han kommer oppover - jeg gjør det i dette nu og kan anbefale en krevende, men definitivt givende tekst! Han blir også med på vårt første bokbad samme kveld, på Steinovnen. En gjest til kan plutselig tilkomme, og dessuten plutselig annet.

Kurset er GRATIS. Bokbad vil muligens koste noen småkroner.

Litterær Salong, Johan Mjønes

2009-10-13T11:39:00.000+02:00

Første deltaker til første Litterær Salong er mer eller mindre helt aldeles bekreftet; Johan Mjønes, årets kanskje mest spennende debutant så langt (har du lest alle, da? nei langtifra, men hva var vel verden om man ikke våget å påstå innimellom?) med "Terminalhastighet", kommer til oss 21. november.

Det er en lørdag.

Samme dag holder han skrivekurs for Oppaskoffen (Mjønes er også foreleser ved Aschehougs forfatterskole.)

Et konkret formål, det er hva vi trenger

2009-10-06T11:05:00.003+02:00

Fordelen med å få ting på papir er at de blir mer forpliktende. Det er en fin arbeidsmetode - gjør avtaler og skaff deg forpliktelser som du egentlig så for deg skulle skje om to, tre måneder, legg dem til neste uke, gjør noen andre avhengig av at du gjør noe, så blir det jo gjort, kanskje ikke slik det var ment å bli gjort, men likevel: Gjort. Og kanskje bedre enn du forestilte deg.

Oppaskoffen trenger plutselig et ordentlig formål, noen vedtekter og et styre, et organisasjonsnummer, alt sånt er bare papir, men likevel: Institusjonaliseringen er i gang.

Et fint formål er å presentere ny, norsk litteratur. Gi den en scene og et publikum. Ha det moro og bli inspirert. Flette inn de andre som gjør noe kreativt i byen. Og samtidig, del to av Oppaskoffen, den som foregår litt mer bak lukkede dører, men fremdeles åpent for alle: Legge til rette for at skrivere skal få møtes, snakkes, bli flittigere, flinkere.

Men ny norsk litteratur, ærlig talt, det er til og med for smalt for de fleste av mediene, er det da ikke for sært og rart for en liten by?

Tja - Ålesund fikk dreisen på Ungjazz den gang da. Og skal starte et ambisiøst prosjekt for ungt teater. "Ung" blir ikke riktig for oss, derfor er kanskje "ny" bedre.

Hva mener dere? Hva skal være formålet med Oppaskoffen, den offentlige delen?

Kulturstøtten lenge leve

2009-10-02T15:26:00.000+02:00

Det ålesundske kulturliv er så heldig å ha en aktiv støttespiller i Kjell Holms Stiftelse, som deler ut midler til gode formål flere ganger i året. I dag kom beskjeden om at Oppaskoffen er en av dem - det betyr at vi kan få fortgang i planene om både skrivekurs og en antielitær og underholdende Litterær Salong. Takk!

Men hvor? Og med hvem som gjester? Hva vil du ha av Ålesunds første Litterære Salong? Kom gjerne med innspill.

Lete penger

2009-10-01T11:05:00.000+02:00

Det er bare å innse det; man kommer bare så langt med dugnadsånd. Før eller siden må man ha penger. Derfor har det gått noen søknader hit og dit de siste dagene, til Kjell Holms Stiftelse, til Sparebanken Møre. Litteratur er ikke overprioritert kultur i Ålesund, så det burde være en sjanse, ikke sant?

Midlene er tenkt brukt til å arrangere Litterær Salong (jeg gjentar - flott begrep) med bokbad, debatt, ymse underholdning, hva som helst som lukter av åndselite og kan gjennomføres på folkelig, hyggelig vis.

Med på veien; her er Jón Sveinbjørn Jónsson, ukens favorittforfatter hos Oppaskoffen:

Det var en ode for dem som gadd høre
men den stakk seg vekk mellom røyk og dram

Den forsvant en gang mellom kveld og natt
og lyste kort blant sneiper og søl

Dagen derpå virrer oden uten kropp
som drittpreik på vers og høystemt møl

(Ode på villspor, fra Fartøy (dikt og datt))

Oppaskoffen #1

2009-09-28T10:21:00.001+02:00

Oppaskoffen #1, en lang teaser from Oppaskoffen Ålesund on Vimeo.

Her, for deg som ikke kunne komme: En knapt fem minutter lang teaser med overdreven bruk av saktefilm, umotivert bilkjøring, og i midten der, hvis du ikke har glidd helt bort i lyden av The Uglysuit og Brownblue's Passing - et glimt av Oppaskoffen #1. Mer en stemning enn en reportasje, javisst.

For hva skjer når 15 fremmede møtes i et rom, med stort sett ingenting annet til felles enn en lyst og trang til å skrive? Sjelden har det lagt så godt til rette for pinlige stillheter, men nei - Oppaskoffen #1 er avviklet med bravur. Hva vi gjorde? Vi snakket om hvor vi vil. Om hvorfor vi skriver. Om en by som ikke har mye å by på i avdelingen gå ut og ta en øl og se/høre noe litteraturgreier. Om hva vi kan gjøre for å forandre det.

Slik det ligger an nå, blir Oppaskoffen en halvdel skrivegruppe og en halvdel litterær salong ute i det offentlige (fint begrep, er det ikke? takk til journalist Gry som plumpet ut med da Oppaskoffen ble intervjuet av SMP. En litt misvisende bildetekst, overdreven personfokus, men finfint likevel.) Oppaskoffen blir litt for alle, og litt for deg som bare vil skrive.

Hvis alle som har sagt jeg hadde tenkt å komme, jeg kommer neste gang, faktisk kommer neste gang, må vi ha et større rom. Verdens Triveligste Rom på Ta det Piano er nesten for lite allerede. Likevel, planen er å møtes igjen allerede torsdag 8. oktober, samme tid, samme sted, for å ikke miste tråden. Vi får heller jenke på intimsonen. Fremdeles åpent for alle. Sist var vi femten stykker i alderen 17-70. Noen limerickmestere. Noen skuffepoeter. Noen med konsulentuttalelse fra Samlaget i bagasjen. Noen desillusjonerte skrivere. Alle med ønske om å skrive mer. Alle med en aura av gjennomført trivelighet.

Hva er Oppaskoffen?

2009-09-10T11:45:00.000+02:00

Du skriver, og du gjør det alene. Sånn skal det være. Helt alene, kanskje med musikk, favorittstol, kanskje du er av typen som tar en øl, en kaffe. Det er ikke noe man snakker så høyt om. Det er ikke noe du tar opp i lunsjen, som andre hobbyer. Og for å være ærlig: Ingen vil høre om novellen du skrev i helga. Du er heller ikke så veldig interessert i å snakke om det. Det er helt greit sånn.

Men kanskje, på en eller annen måte, er det smart å komme opp av skuffen. Selv i en liten by som Ålesund, der poesien kun lever på biblioteket, der forlagsturnéene ofte svinger utenom, der et fåtall myser med misunnelse mot Molde under Bjørnsonfestivalen, men langt de fleste ler av Molde, haha, litteraturfestival, for et snobberi, for en bortkastet mulighet til å gjøre handel, omsette ting, sparke fotball.

Kanskje er det nettopp her du burde komme opp av skuffen, møte noen andre som gjør det samme, kanskje bare for å blåse og si for en gjeng og gå tilbake til skrivebordet. Eller kanskje det kommer noe vettugt ut av møtet med andre som ikke har oppmenn, støtteordninger, tilretteleggere, lunsjsamtaler, medspillere, bare seg selv å stole på, og som gjør det fordi de liker det, fordi de vil bli berømte, fordi det er jobben deres, eller fordi de er som deg: De synes det gir mening.

Oppaskoffen er et forsøk. Oppaskoffen er en erkjennelse av at det ikke nytter å klage på at alt skjer i Bergen og Oslo, at Ålesund mangler en litterær stemme, når man ikke gjør noe med det sjøl. Oppaskoffen er å oute seg sjøl som en som skriver for egen glede og forgodtbefinnende. Oppaskoffen kan dø ut umiddelbart, eller bli noe helt annet. Oppaskoffen er uten terskel, vi finner formen og innholdet sammen.

Vi møtes første gang kl. 20.00 på Ta Det Piano i Ålesund, torsdag 24. september, oppe i andreetasje der, i et eget rom. Hadde vært hyggelig å hilse på deg.

(Og slapp av: Jeg kjenner ingen av dere, jeg heller.)

- Bjørn