Hans Pareliussens kommentar til Litteraturhus i Ålesund; Sunnmørsposten 30.11.10
Det er ikke mulig å gjøre en kelner fornøyd, skriver reisebokforfatteren Bill Bryson et sted der han lister opp livets umuligheter. En annen umulighet, mener han, er å reise hjem. You can’t go home. Man forandrer seg der ute, og det gjør det ikke nødvendigvis hjemstedet. Om dette spenningsforholdet er det skrevet mye fra før. Det er bare å minne om norsktimenes Bondestudentar av Arne Garborg.
Det var med samme ambivalens som Bjørn Vatne uttrykte i onsdagens kronikk i Sunnmørsposten at jeg i vår flyttet tilbake til Sunnmøre etter år med studier i inn og utland. Tanken på en mulig hjemreise har alltid vært der i løpet av disse årene. Man føler tross alt tilhørighet til stedet man kommer fra. Men sammen med tanken har også alltid tvilen vært til stede. Er det, som Bill Bryson skriver, overhodet mulig å reise hjem? Men det gjelder å være litt pragmatisk også: Et attraktivt jobbtilbud avgjorde saken.
Jobben varer ett år i første omgang, og flyttingen til Ålesund er et prøveprosjekt kan man si. Og underveis stiller man seg selvfølgelig spørsmålet om hva som skal til for at man blir boende i byen. Et godt kulturelt tilbud er et viktig kriterium.
Selvfølgelig kan man ikke forvente det samme kulturelle tilbudet som i hovedstaden, men sammenlignet med andre byer av samme størrelse har Ålesund for lite å fare med på kulturfronten. Selv om noen flotte festivaler sommerstid og vanvittige 37 000 julebilletter til salgs, gjør at byen tidvis har et fint tilbud. Likevel, i stedet for å bare satse på høytidene, burde man ikke heller forsøke å få til et mangfoldig og godt tilbud gjennom hele året? Et litteraturhus i Ålesund kan være et bidrag i så måte. All den tid Parken kulturhus ligger brakk som kulturell aktør, og ikke driver med noe annet enn ren utleie av sine lokaler, er nemlig forslaget om et slikt hus svært godt.
Men hva er egentlig et litteraturhus? Tradisjonen stammer fra de såkalte Freie Literaturhaus i Tyskland, og tross navnet dreier det seg ikke utelukkende om litteratur. Et litteraturhus er ikke et bibliotek. Det er heller ikke, som Bjørn Vatne skriver, et flott signalbygg i marmor. Det først og fremst en møteplass – et sted der publikum ikke bare kan oppleve smale litterære arrangement, men debatter, foredrag, små konserter, opplesninger, intervjuer osv.
Selv har jeg tidligere jobbet ved Litteraturhuset i Oslo, og vært vitne til hvordan huset har blitt et svært populært sted. Suksessen tyder på at huset fylte et behov som man knapt ante eksisterte. Nå er det selvsagt stor forskjell på Oslo og Ålesund, men det er allerede lignende bygg under planlegging i for eksempel i Stavanger og Fredrikstad, og det blir diskutert bl.a. i Tromsø, Bergen og Trondheim. I Fredrikstad er det til og med private aktører som står for byggingen, under mottoet om å gi innbyggerne et helt nytt tilbud.
Selv om et levende kulturelt liv begrunner seg selv, må det også sies at en satsning på kultur handler om byutvikling. Om det finnes noen som helst politisk vilje til å forhindre at Ålesund sentrum dør, så er nettopp tilbud som dette som kan forandre situasjonen. Skal sentrum overleve, må det tilby noe kvalitativt annerledes enn Moa-området.
Politikk er kanskje en ukultur, men kultur er politikk. Å gi innbyggerne et godt kulturelt tilbud krever faktisk politisk tilrettelegging og økonomiske midler. Her kan Haram kommune settes som et godt eksempel. Sammen med næringslivet har kommunen stått for en solid kulturell satsning de siste årene, noe som utvilsom har gitt kommunen et løft. Et litteraturhus i Ålesund bør drives på en helt annen måte enn Parken kulturhus, og bør i langt større grad initiere egne aktiviteter og arrangement, samtidig som det også åpner opp for andre aktører. Det krever selvfølgelig midler.
Ingenting er dessverre lettere å kutte i nedgangstider enn kulturmidlene. Det er billige poeng for politikerne. Stort sett er det små summer det er snakk om i det store bildet. Man sparer lite, og taper uendelig mye mer.
Hans Pareliussen
Hjemreisende
