Fordelen med å få ting på papir er at de blir mer forpliktende. Det er en fin arbeidsmetode - gjør avtaler og skaff deg forpliktelser som du egentlig så for deg skulle skje om to, tre måneder, legg dem til neste uke, gjør noen andre avhengig av at du gjør noe, så blir det jo gjort, kanskje ikke slik det var ment å bli gjort, men likevel: Gjort. Og kanskje bedre enn du forestilte deg.
Oppaskoffen trenger plutselig
et ordentlig formål, noen vedtekter og et styre, et organisasjonsnummer, alt sånt er bare papir, men likevel: Institusjonaliseringen er i gang.
Et fint formål er å
presentere ny, norsk litteratur. Gi den en scene og et publikum. Ha det moro og bli inspirert. Flette inn de andre som gjør noe kreativt i byen. Og samtidig, del to av Oppaskoffen, den som foregår litt mer bak lukkede dører, men fremdeles åpent for alle: Legge til rette for at skrivere skal få møtes, snakkes, bli flittigere, flinkere.
Men ny norsk litteratur, ærlig talt, det er til og med for smalt for de fleste av mediene, er det da ikke for sært og rart for en liten by?
Tja - Ålesund fikk dreisen på Ungjazz den gang da. Og skal starte et ambisiøst prosjekt for ungt teater. "Ung" blir ikke riktig for oss, derfor er kanskje "ny" bedre.
Hva mener dere? Hva skal være formålet med Oppaskoffen, den offentlige delen?