Oppaskoffen #1

Oppaskoffen #1, en lang teaser from Oppaskoffen Ålesund on Vimeo.

Her, for deg som ikke kunne komme: En knapt fem minutter lang teaser med overdreven bruk av saktefilm, umotivert bilkjøring, og i midten der, hvis du ikke har glidd helt bort i lyden av The Uglysuit og Brownblue's Passing - et glimt av Oppaskoffen #1. Mer en stemning enn en reportasje, javisst.

For hva skjer når 15 fremmede møtes i et rom, med stort sett ingenting annet til felles enn en lyst og trang til å skrive? Sjelden har det lagt så godt til rette for pinlige stillheter, men nei - Oppaskoffen #1 er avviklet med bravur. Hva vi gjorde? Vi snakket om hvor vi vil. Om hvorfor vi skriver. Om en by som ikke har mye å by på i avdelingen gå ut og ta en øl og se/høre noe litteraturgreier. Om hva vi kan gjøre for å forandre det.

Slik det ligger an nå, blir Oppaskoffen en halvdel skrivegruppe og en halvdel litterær salong ute i det offentlige (fint begrep, er det ikke? takk til journalist Gry som plumpet ut med da Oppaskoffen ble intervjuet av SMP. En litt misvisende bildetekst, overdreven personfokus, men finfint likevel.) Oppaskoffen blir litt for alle, og litt for deg som bare vil skrive.

Hvis alle som har sagt jeg hadde tenkt å komme, jeg kommer neste gang, faktisk kommer neste gang, må vi ha et større rom. Verdens Triveligste Rom på Ta det Piano er nesten for lite allerede. Likevel, planen er å møtes igjen allerede torsdag 8. oktober, samme tid, samme sted, for å ikke miste tråden. Vi får heller jenke på intimsonen. Fremdeles åpent for alle. Sist var vi femten stykker i alderen 17-70. Noen limerickmestere. Noen skuffepoeter. Noen med konsulentuttalelse fra Samlaget i bagasjen. Noen desillusjonerte skrivere. Alle med ønske om å skrive mer. Alle med en aura av gjennomført trivelighet.

Hva er Oppaskoffen?

Du skriver, og du gjør det alene. Sånn skal det være. Helt alene, kanskje med musikk, favorittstol, kanskje du er av typen som tar en øl, en kaffe. Det er ikke noe man snakker så høyt om. Det er ikke noe du tar opp i lunsjen, som andre hobbyer. Og for å være ærlig: Ingen vil høre om novellen du skrev i helga. Du er heller ikke så veldig interessert i å snakke om det. Det er helt greit sånn.

Men kanskje, på en eller annen måte, er det smart å komme opp av skuffen. Selv i en liten by som Ålesund, der poesien kun lever på biblioteket, der forlagsturnéene ofte svinger utenom, der et fåtall myser med misunnelse mot Molde under Bjørnsonfestivalen, men langt de fleste ler av Molde, haha, litteraturfestival, for et snobberi, for en bortkastet mulighet til å gjøre handel, omsette ting, sparke fotball.

Kanskje er det nettopp her du burde komme opp av skuffen, møte noen andre som gjør det samme, kanskje bare for å blåse og si for en gjeng og gå tilbake til skrivebordet. Eller kanskje det kommer noe vettugt ut av møtet med andre som ikke har oppmenn, støtteordninger, tilretteleggere, lunsjsamtaler, medspillere, bare seg selv å stole på, og som gjør det fordi de liker det, fordi de vil bli berømte, fordi det er jobben deres, eller fordi de er som deg: De synes det gir mening.

Oppaskoffen er et forsøk. Oppaskoffen er en erkjennelse av at det ikke nytter å klage på at alt skjer i Bergen og Oslo, at Ålesund mangler en litterær stemme, når man ikke gjør noe med det sjøl. Oppaskoffen er å oute seg sjøl som en som skriver for egen glede og forgodtbefinnende. Oppaskoffen kan dø ut umiddelbart, eller bli noe helt annet. Oppaskoffen er uten terskel, vi finner formen og innholdet sammen.

Vi møtes første gang kl. 20.00 på Ta Det Piano i Ålesund, torsdag 24. september, oppe i andreetasje der, i et eget rom. Hadde vært hyggelig å hilse på deg.

(Og slapp av: Jeg kjenner ingen av dere, jeg heller.)

- Bjørn